Unfulfilled Expectations

This afternoon, my last in Stavanger before I leave for Iceland and soon after Boston, I have been skimming through some old Norwegian memoirs from World War II. One interesting book entitled Med Guds ord i fiendeland: Fra Sjømannskirken i Hamburg 1940-45 (With God’s Word in an enemy land: From the seaman’s church in Hamburg 1940-45) by Conrad Vogt-Svendson, focuses a lot on Norwegian prisoners in camps and prisons in Germany and their eventual release, much thanks to (neutral) Swedish intervention. However, the book also has a fascinating chapter on daily life in Hamburg during the war.

In one passage he discusses the frequent visits of Norwegian women who had married or wanted to marry Germans:

Ikke sjelden ble vi oppsøkt av norske piker som var gift eller skulle gifte seg med tyskere. Noen kom innom på gjennomsrreise fra Norge. De var temmelig kjepphøye. Enkelte av dem og atskillige andre kom innom etter å ha vært i Tyskland en tid. Da var overlegenheten gjerne sporløst forsvuunnet. Bare den dypeste tragedie var igjen. Hva de hadde ventet seg da de reiste ned til Tyskland, vet jeg ikke, men hva de fant der nede fikk vi tydelig rede på. Hvis de ikke ble presset til arbeid i krigsindustrien, sørget den tyske svigermoren eller svigerinnen for at de ikke var uvirksomme. Forholdene de levde under var også på andre måter helt forskjellige fra dem ektemannen hadde forespeilet dem. Og det verste av alt for dem var at deres Hans eller Otto ikke var den romantiske krigeren de hadde truffet i Norge. Temmelig typisk er historien til en som kom fra en Østersjøby for å søke tilflukt og hjelp hos oss. Hun var over den første ungdommen og den andre med, og da hun traff sin tysker, tok hun ham som sin siste sjanse. De ble gift, og hun fulgte med ham ned til hjemmet hans. Det viste seg å være delvis i ruiner. Svigermoren var en slavedriver. Og da hun og ektemannen hadde solgt stakkarens klær og eiendeler, fikk hun en grundig omgang juling og ble jagd på gaten. Så kom hun til oss, met et blått øye, flere tenner slått ut, og blå og gule merker langt oppover arrmene. Det kan sies om henne som om så mange andre at det gale hun hadde gjort var hun blitt straffet grundig nok for. Og når det var mulig, hjalp vi dem til å komme hjem. (132-133)

Essentially this passage reports that these Norwegian women, who would be ostracized and abused in the aftermath of the war for their treasonous liaisons if they returned or stayed in Norway, often met with tragedy in Germany when they followed their husbands back. They would have all their expectations shattered, both those related to life in Germany and for their “romantic warrior” husbands. He brings up as a typical example a Norwegian woman who married a German when she was getting up in years, “as a last chance.” She followed him to his home in Germany and found it partly in ruins. Her mother-in-law was a slave driver, sold her clothes and other belongings, beat her and threw her out onto the streets after which she went to the Norwegian seaman’s church with a black eye and several teeth knocked out. Vogt-Svendson concludes that her beating and treatment served as sufficient punishment for her wrongs, presumably referring to her nuptial treason. However, as in so many other countries, for thousands of Norwegian women who associated with or had relationships with German soldiers however, the worst would come when the war was over…